Stiller Aksel Fridstrøm de rette spørsmålene når han kommenterer håndtering av plast fra Norge?

I sin kommentar tar ikke Aksel kun feil. Mye han hevder har sannheter ved seg. Derimot er det han skriver spissformulert, unyansert og han velger å unnlate å formidle hele bildet for plast.

I Norge samles det inn plast fra to typer kunder; husholdning og næring. Kommentaren til Aksel Fridstrøm i Minerva 20. mai velger å være utydelig på at plasten han snakker om kun er fra husholdninger. Norsk Gjenvinning er ikke i markedet for husholdningsplast, med noen få unntak av innsamling og behandling for Grønt Punkt (GP). Derimot solgte vi i Norsk Gjenvinning i 2018 12 800 tonn plast fra handel og industri – 45 prosent av dette ble gjenvunnet i Norge (Norfolier). Men vi velger likevel å ta til motmæle fordi vi mener det er viktig å ha et nyansert blikk på plastproblematikken og fordi vi opplever at mange har mistet motet og lurer på hva som faktisk nytter etter kronikken til Fridstrøm.

Det er antakelig riktig at norsk husholdningsplast solgt til en høy gate fee (kostnaden for å kunne sende avfall, som plast, til materialgjenvinning), gjennom GP til Tyskland fortrenger plast fra land i Europa, som har en svakere betalingsevne. Det er utvilsomt også riktig at den plasten som ikke kan nyttiggjøres til gjenvinning ved sortering i en del asiatiske land havner på avveie. Det siste punktet er i sterk bedring etter at Kina stengte grensene. Selvfølgelig flytter plasten seg til andre markeder fordi plast, som andre råvarer, kjøpes og selges på et internasjonalt marked. Derimot venter vi nå strengere regler i Indonesia, Vietnam og Malaysia. Frykten er vel at det kan flytte seg til Afrika, men med nye eksportregler der det vil kreves notifikasjon, er det lite trolig at det vil ta av med eksport fra Europa til Afrika.

Overflod uten gode løsninger
Da har vi altså en situasjon hvor vi har for mye plast i Europa, samtidig som vi har kraftig begrensede eksportmuligheter. I Norge fungerer innsamlingen tilfredsstillende, så plastforsøpling fra husholdning er ikke et veldig stort problem. Vi har altså kontroll på husholdningsplasten. På generelt grunnlag er vi vel også enige om at materialgjenvinning er bedre for miljøet enn energigjenvinning.

Å finne løsninger krever investeringer
Det er ikke enkelt å etablere et marked som i utgangspunktet er ulønnsomt, med mindre man bruker kommandoøkonomi (det tror jeg Minerva og Aksel Fridstrøm er lite tilhenger av). Skal vi komme i gang med gjenvinning kreves investeringer. Det er to hovedtyper av investeringer i denne sammenhengen. Investering i infrastruktur og investering i anlegg for gjenvinning. Investeringen i infrastruktur har vi allerede tatt. Vi har etablert innsamlingsordninger i kjøkkenbenken i de tusen hjem, vi har komprimatorbiler som kjører ruter, vi har presser på våre anlegg og vi har optimalisert transport på vogntog og i containere. Vi er klare.

Det verste man kan gjøre nå er å stanse innsamlingen og ødelegge den infrastrukturen som er bygget opp. Stanser vi kildesortering i hjemmene nå vil det ta årevis å bygge det opp igjen. Våre investeringer i infrastruktur vil være tapt og vi snubler i starten når vi skal etablere den nye plastindustrien som bygges opp i disse dager. Da blir taperen miljøet.

Norske myndigheter gjennom GP har bidratt til å etablere infrastrukturen. De har også vist tilstrekkelig betalingsvilje for å gjøre dette interessant for gjenvinning hos private aktører. Grunnlaget er altså lagt for å videreutvikle en lønnsom industri. Det er et langsiktig arbeid Minerva burde støtte i stedet for å torpedere.

Så får vi ha litt tålmodighet og innse at det tar et år eller to før ny kapasitet er på plass. Men den kommer. Siste nyhet er at Svensk Plaståtervinning i Motala nettopp har åpnet Europas største anlegg for sortering av husholdningsplast, med en investering på 265 MSEK og planer om videre utbygging med vasking, ekstrudering og granulering. Kanskje kommer noe av plasten fra Norge til å gå dit. Det hadde ikke vært mulig uten vilje til å betale nødvendig gate fee.

Så hva burde Aksel Fridstrøm egentlig skrevet om? Jo, han burde skrevet at Europa er inne i en stor omstilling hvor det bygges ny kapasitet for gjenvinning av plast. Også skulle han utfordret myndighetene til å lage et regelverk som gjør det lønnsomt å produsere denne gjenvunnet plasten. Det kan gjøres ved å stille krav til bruk av gjenvinningsplast ved produksjon av nye plastprodukter. Hvis det ikke gjøres oppnår vi bare å forflytte en flaskehals fra gjenvinningskapasitet til ny produksjon. Vi må få med oss hele verdikjeden. Det markedet må skapes gjennom et europeisk regelverk. Det er der utfordringen ligger nå.

Svar skrevet av Øyvind Furulund, markedssjef i Norsk Gjenvinning Downstream.